Stabat Mater av Gioacchino Rossini

Ruset på Rossini. Konsert i Grønland kirke 6.6.2009 og i Hamardomen dagen etter. Betalende tilskuerer på begge konsertene: 561

Av Mariann Torsvik

Tankene vandrer fra italienske gloser og fugetrøbbel til solistbooking og billettsalg. Det er som å være i en osteklokke. Men når alt ender godt, er det et fantastisk sted å være.

Det er junikveld på Hamar. Solen stjeler seg vei inn i domen og Mjøsa blinker bak et andektig publikum. Ruinene er sannhetsvitner fra en fjern fortid. Vi er i nuet. Gjermund entrer podiet – og siste episode i eventyret «Stabat Mater»  kan starte. Noen øyeblikk i livet biter seg fast, gir gåsehud og en følelse av intens lykke. Akkurat dette øyblikket i Hamardomen var slik for meg. Og den lille fuglen som stemte i under glasstaket, fullendte magien.

Åtte pinefulle minutter

Etter den flotte konserten i Grønland kirke dagen før, hvor vi klarte å ignorere den durende bassen som utekonsertene i området presset på oss, reiste vi til Hamar. Ikke med slakt, men med prakt. Stemmeprakt. Eventyret i Hamardomen søndag kveld var på mange måter en ekstra gevinst. Insempiterna Sæcula. Amen. Slik ble det to gode konserter, og selvsagt er det denne junihelgen vi kommer til å huske best fra koråret som snart er over. Det er konsertene vi kommer til å sitte og mimre om på Døli om noen tiår… Men prosessen er minst like viktig, og jeg føler at vi virkelig har klart å løfte oss dette semesteret. Tenk dere fem-seks uker tilbake i tid. Det var onsdag, kalenderen viste 29. april og vi sang «Pater Noster» for et publikum for første gang. Med svære notemapper og liten selvtillit. Med flakkende blikk og synkende sang. Og med et energinivå som ville fått selv Francis Sejersted til å virke livsbejaende i forhold. Det låt ikke bra, men det kom mye godt ut av disse åtte pinefulle minuttene i Bjertnesaulaen. Vi innså at vi var langt fra målet, at vi måtte jobbe mer og at vi måtte slutte å bruke notemappene som krykker. Og etter hvert gikk alt så meget bedre.

Den gode dirigenten

Vi lyktes takket være iherdig jobbing med italienske gloser og intrikate fugepartier fra hver enkelt korsanger på tampen. Vi utviklet oss gjennom stemmegruppeøvelser og det å leie inn sangpedagoger. Men mest av alt kom vi i mål fordi vi er så heldige å ha en dirigent med en musikalsk intelligens og pedagogisk teft utenom det vanlige. Utvikling i kor krever egenjobbing, men er ikke mulig uten den roen, oversikten og den store innsikten som Gjermund har. Og han har gitt 110 prosent på hver øvelse, samt det lille ekstra i møte med orkesterutfordringer og innspurt. En av solistene sa etter konserten. «Vi treffer mange ulike dirigenter i forskjellige oppsetninger, og har et bredt sammenligningsgrunnlag. Jeg må bare si at Gjermund er utrolig dyktig – både med kor, orkester og i forhold til helheten i slike verk. Der har koret deres virkelig en skatt. Jeg håper dere er klar over det.»

Det håper jeg også.

Fra engstelse til lettelse

For egen del har det musikalske blitt skjøvet litt i bakgrunnen det siste halvåret. Praktiske oppgaver, logistikk og budsjettbekymringer har trengt seg inn mellom Paradiso og Santificato. Det å arrangere konserter milevis unna eget bosted gir en del krevende utfordringer. Og med rekordstore utgifter, er det ikke til å legge skjul på at jeg har grublet litt over et billettsalg som aldri «tok helt av» før denne travle junihelgen. Først da jeg så at alle stolene i Hamardomen var fylt, senket lettelsen seg over meg. JA, vi hadde et stort publikum å dele opplevelsen med! Og om det så skulle bli et underskudd, så blir ikke det av en slik størrelse at det skremmer oss fra å satse stort også i fremtiden. For uansett hva den økonomiske fasiten viser, så er det viktigste at disse konsertene ga oss musikalsk overskudd.

Å trekke i kor

Mange har bidratt. PR-komiteen har sporty tatt i mot bestillinger fra en kravstor prosjektleder. Sponsorstøtte på mer enn 20.000 kroner og null kroner i utgifter til kopiering av løpesedler, program og pr-foldere er resultatet. Fantastisk bra! Til alle andre som har tatt på seg ekstra oppgaver med å lage mat til solistene, sjauet og kjørt plattinger: Takk! Takk! Takk! Og så bare bitte litt malurt i begeret; flere må ta et tak i forhåndssalget av billetter ved neste korsvei. Jeg innrømmer at jeg blir litt skuffet når en del korister ikke en gang henter ut en eneste billett for å forsøke å selge på forhånd. En av styrkene i koret vårt er at vi er mange, men dette er bare en styrke hvis alle bidrar og trekker i samme retning.

Finale eller opptakt til noe mer?

Jeg er fremdeles litt ruset på Rossinis musikk og opplevelsene fra helgen, og har tenkt å lagre disse øyeblikkene i hjernebarken lenge. Jeg håper og tror at Stabat Mater-eventyret har lært oss at det eneste som holder, er å gi hundre prosent hele tiden! At det å pugge tekster og noter, stå på tærne og gi dirigenten og musikken vår fulle oppmerksomhet er helt nødvendig. Da kan Stabat Mater bli mer enn en finale. Det kan bli opptakten til nye store opplevelser. Operaen i Bjørvika har jo tross alt ønsket oss velkommen til å holde konsert der ved en senere anledning.